1Kor 13:4-8: ”Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt”.

 

Kjærlighet - et tema som mange er opptatt av

Kjærligheten er ett av de tema som er blitt gjort mest svulstig og pompøst i den moderne tid. Ordet kjærlighet er fra å være handlinger gått over til å bare bli følelser. Alle som har prøvd seg på å preke om emnet kjærlighet har merket seg hvor utrolig vanskelig det er å snakke om. Det er blitt ett luftig, dottete og rosa uttrykk som vanskelig lar seg fange i en Guddommelig setting. Med dagens standard angående løfter blir kjærligheten noe som kan erstattes og forandres i takt med våre ustabile relasjoner. Ett menneske kan i løpet av sitt liv love troskap og kjærlighet til opptil flere personer gjennom både samboerskap og ekteskap. Kjærligheten er i ferd med å miste sin opprinnelige betydning.

For noen år siden fikk jeg flere gode samtaler med min bestefar. Han vokste opp i en liten bygd. De som levde der arbeidet enten i skogen eller på ett lite gårdsbruk med noen kyr og sauer. Alle kjente alle. Ikke mange forlot bygda for skole eller annet arbeid. Da jeg spurte om hvordan det hadde seg at han giftet seg med min bestemor sa han bare: ”Ja, det var jo ikke mang å velge i. Det ble jo ho!, men æ blei jo gla ti ho etterkvart!” I de siste årene de hadde sammen både viste han og uttrykte sin kjærlighet til henne på ulike vis.

I vårt vestlige samfunn er dessverre kun den sanselige og erotiske kjærligheten verdsatt i ekteskapet. Det sanselige og begjærlige er satt i høysete for vår måte å drifte det ekteskapelige på. Om disse ting ikke får sin tilmålte plass etter vår mening, ser vi ingen grunn til å forsette samlivet vårt. Til og med i kristne sammenhenger er det blitt slik at når ”kjærligheten er død” er du fri til å gjenoppta ett nytt samliv og ekteskap med en ny partner. Kirken i vår kultur har dessverre mistet potesialet for å la Gud gjenopprette. Guds allmektighet er inntakt i vår tro så lenge det gjelder å få en velsignelse eller en helbredelse, men med engang det gjelder ett forhold ser vi kun begrensninger og en vanskelig partner.

 I våre områder av verden har vi sett ned på det som har med arrangerte ekteskap å gjøre. Men i mange kulturer verden over er det betydelig vektlagt at ekteskap har med en ordning som omfatter ikke bare de to som er gift, men derimot hele familien, samfunnet, religionen og tradisjonene. I både muslimske og jødiske tradisjoner er oppfyllelsen av ekteskapet plikter og ordninger nøye overvåket av familiene. Vi kjenner til jomfruelighet, ektepakter og ikke minst brudepenger. Vi har i vår moderne fremstilling av disse ting forkastet alle andre idealer og erstattet det med kun vår egen tilfredsstillelse. Alle disse momenter som vi kjenner fra arrangerte ekteskap er blitt kastet på båten, men det er interessant å se at de oppfyller en bestemt hensikt som er med å trygge familiene, barna og ikke minst selve ekteskapet.

Fortellingen om min bestefar er kun en illustrasjon på at ofte så tror vi det er det sanselige kjærligheten som bærer ekteskapet. Det er derimot feil. Den erotiske sanselige kjærlighet skal opphøre, noen den også i perioder innenfor ekteskapet gjerne gjør. Vi vet jo at dette får sin prøve under omstendigheter med barn, arbeid og oppdragelse i familien. Når arbeid og karriere må vike plassen for hjemlige sysler tærer det på forholdets kvalitet. Når sjelen ønsker å få utfolde seg, men må tøyles med barneskrik, matlaging og en mann som ønsker å få tilfredstilt sine behov. Gjerne kommer man over denne perioden, men lider skipbrudd på troen når denne tiden opphører og vakuumet når barna blir større oppstår. Så denne sanselige kjærligheten vil ikke kunne bære et forhold frem til fullendelse.

Det er et tankekors at vi i vesten alltid starter i den andre enden. Vi oppsluker de sensuelle parter av et forhold først. Det er veldig ofte den seksuelle tilfredsstillelsen som er det første som møter ett par i dag, også i menigheten. Dette fører til en forestilling om at denne handlingen er det viktigste, men det er feil.

 

Agape – Guds syn på kjærlighet

Johannes 15,13: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.

Evangelisten Johannes konsentrerer kjernen av Guds budskap med denne setningen. Dette er nettopp det som kjennetegner Guds kjærlighet utøst til menneskene. Han gir sitt liv for oss. Jesus sitt forsoningsverk er grunnlagt på at Han gav sin sønn den enbårne for at hver og en som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

La oss se litt på det som står i Jesaja 53:3-11. Her kommer Guds kjærlighet til uttrykk på den klareste måte:

"Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.

Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?

De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom. Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære."

Den moderne verden er ikke innstilt på denne kanalen når det kommer til kjærlighet. Når nytelse, begjær og selvutfoldelse er i sentrum, vil ikke Jesus ord om den agapiske kjærlighet komme igjennom. Den representerer det motsatte av verdens visdom.

Guds kjærlighet overgår vår forstand. Han elsket oss så høyt at Jesus gav sitt liv for oss. Den ultimale kjærlighetserklæring vist Gud oss med sin sønn hengende på korset. Hans venner sviktet, familien trakk seg unna, Peter fornektet og Judas bedro han. Mens alle andre feilet, syndet og forsvant brast Guds hjerte for oss. Vår synd knuste Jesus. Fornedrelsen av min og din synd trakk Jesus ned til den mørkeste avgrunn. Likevel da første dagen i uka opprant møtte han sine med omsorg, tilgivelse og gjenoppretting. Guds kjærlighet til oss setter samme de ødelagte deler av vårt liv.

Som Fredrik Wisløff skriver i boken Med Ham til Golgata: ”Det var umulig for Jesus både å redde seg selv og frelse de andre. Offeret var nødvendig. Hvetekornet måtte falle til jorden og dø om det skulle bære noe frukt. Og her dør det. Frukten er de manges frelse. Derved at Jesus ikke steg ned av korset viste Han seg som Gud sønn. Han frelste ikke seg selv, men hele verden. En slik Messias forstod ikke menneskene, men en slik Messias var det menneskene trengte. Og slike mennesker er det verden og ekteskapene trenger i dag. Frelser jeg meg selv fra lidelsen, kan jeg ikke redde andre. Ditt offer er de andres frelse!