«Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort.» (Matteus 27:57-60)

 

«Det var alt blitt kveld. Og da det var forberedelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten, kom Josef fra Arimatea, en høyt aktet rådsherre, som selv ventet på Guds rike. Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og ba om Jesu legeme. Men Pilatus undret seg over at han alt skulle være død. Han kalte til seg høvedsmannen og spurte om det var lenge siden han døde. Da han hadde fått det å vite av høvedsmannen, ga han legemet til Josef. Så kjøpte Josef linklede, tok Jesus ned og svøpte ham i linkledet. Han la ham i en grav som var hogd ut i berget, og rullet en stein for inngangen til graven.» (Markus 15:42-46) 

 

«Og se, det var en mann som hette Josef, som var rådsherre og en god og rettferdig mann. Han hadde ikke gitt sin tilslutning til det de hadde planlagt og gjort. Han var fra den jødiske byen Arimatea, og han ventet på Guds rike. Han gikk til Pilatus og ba om Jesu legeme. Og han tok det ned og svøpte det i fint linklede. Så la han det i en grav som var hogd ut i klippen, hvor ennå ingen var blitt lagt.» (Lukas 23:50-53) 

 

Mens Jesu disipler gjemte seg bak låste dører, gikk en mann rett inn på kontoret til den romerske landshøvdingen Pilatus og ba om en korsfestet kropp.

 

Hans navn er ikke Peter eller Johannes eller Jakob. Det er en mann de fleste kristne knapt snakker om - Josef fra Arimatea.

 

I årevis holdt han sin tro på Jesus stille. Men i den mørkeste timen, trådte Josef ut av skyggene og gjorde det farligste, mest kostbare og vakreste han noen gang gjorde i hele sitt liv.

 

Vi skal tre inn i det øyeblikket. Vi skal se hvem Josef egentlig var, hvorfor avgjørelsen hans var så risikabel, og hva det betyr for deg og meg idag.

 

Fordi Josefs spørsmål er vårt spørsmål: «Hva vil du gjøre med Jesu legeme (kropp) når det ikke lenger er trygt å være sammen med ham?»

 

Vi går inn i øyeblikket som vi har fått beskrevet. Det er fredag kveld i Jerusalem. Solen går ned. Folkemengdene blir tynnere. Utenfor bymurene henger tre lik på romerske kors.

 

Det midterste er allerede død – Det er Jesus.

 

De fleste av hans tilhengere har spredt seg. Bare noen få kvinner blir værende i nærheten, hvor de ser på og gråter.

 

Og et sted inne i byen går en velstående, respektert mann frem og tilbake. Det er Josef fra Arimatea.

 

Han er fra en jødisk fjellby. Han har klatret høyt i livet og blitt et fremtredende medlem av Sanhedrinet, selve rådet som overga Jesus for å bli drept.

 

Men evangeliene gir oss en overraskende detalj: «Josef var en god og rettferdig mann som ikke hadde gått med på deres avgjørelse og handling.» Mens kollegene hans fordømte Jesus, nektet Josef stille.

 

• Om dagener han den respekterte eldste, det rike rådsmedlemmet, mannen alle hilser på på markedsplassen.

• Om nattenlytter han i hemmelighet til Jesus og venter på Guds rike, i den tro at denne rabbineren fra Nasaret på en eller annen måte er kongen han har lengtet etter.

 

Johannesevangeliet sier det rett ut: «Josef var en disippel av Jesus, men i hemmelighet, fordi han fryktet de andre jødiske lederne.»

 

Han er redd for å miste alt: status, respekt, innflytelse, sin posisjon i rådet. Så han gjør det mange av oss gjør. Han tror på Jesus på innsiden, men holder det hemmelig på utsiden!

 

Så kommer den fryktelige fredagsnatten: rettssaken, de falske vitnene, dommen.

 

Josef ser på rådet han tilhører. De er samlet for å fordømme den han mener er uskyldig. Kanskje han sier til seg selv: «Jeg skal følge Jesus mer åpenlyst senere. Jeg trenger bare det rette øyeblikket.»

 

Men nå, mindre enn et døgn senere, er Jesus død. Det blir ikke noe «senere».

 

Og Josef innser at hvis han tier nå, blir tausheten hans til enighet. Da vil hans hemmelige tro dø på det korset med Jesus.

 

Så han tar en avgjørelse som vil prege ham for alltid. Han tar mot til seg. Slik beskriver Markus det: «Josef gikk frimodig til Pilatus.»

 

Forstå hvor kostbart dette er:

 

• Pilatus er den romerske landshøvdingen som nettopp signerte Jesu dødsdom.

• Stemningen i Jerusalem er ustabil.

• De religiøse lederne er på nervene.

• Enhver som offentlig allierer seg med Jesus nå, setter en skyteskive på sin rygg.

 

I tillegg til det risikerer det rituell urenhet å håndtere et lik så nært sabbaten og påsken. Det er et rotete og ydmykende arbeid, vanligvis utført av familie, ikke rike rådsmedlemmer i rene kapper.

 

Josef vet alt dette, men han går rett inn i Pilatus' nærvær uansett. «Herre, kan jeg få kroppen hans?»

 

Pilatus er overrasket over at Jesus allerede er død. Han dobbeltsjekker med høvedsmannen. Og når rapporten kommer tilbake, gir han tillatelse.

 

Tenk på det. Når disiplene ikke har tilgang til rommet der avgjørelsene tas, sender Gud inn en mann som har det.

 

Josef bruker sitt privilegium, sin tilgang, sin innflytelse, ikke for å frelse seg selv, men for å ære den korsfestede Kristus!

 

Fra det øyeblikket av er det ikke mer hemmelighold. Josef går til Golgata. Han ser på Jesu knuste, blodige kropp. Og med sine egne hender hjelper han med å ta kroppen ned fra korset.

 

Josef svøper Jesus i et rent lintøy. Han flytter ham til en hage i nærheten, til en grav som aldri har vært brukt. 

 

Dette var ikke bare en hvilken som helst grav - det var hans egen grav ...