«Men han sa til ham: Dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra opp herfra! Hvordan kan jeg da vite at jeg har funnet nåde for dine øyne, jeg og ditt folk, hvis ikke du går med oss, slik at jeg og ditt folk blir æret fremfor alle folkeslag på jorden? Da sa Herren til Moses: Også det du nå ber om, vil jeg gjøre. For du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.» (2 Mosebok 33:15-17)

Moses sto foran Gud i et skremmende øyeblikk i Israels historie. Folket hadde brutt pakten. De hadde vendt sine hjerter bort, og Gud sa til Moses: 

«Dra opp til et land som flyter med melk og honning. Jeg vil ikke selv dra opp med deg, for du er et hardnakket folk. Jeg ville da komme til å ødelegge deg på veien.» (2 Mosebok 33:3)

Gud tilbød dem fortsatt landet, løftet og fremtiden: men ikke sitt nærvær!

Og det er der åpenbaring kommer inn i bildet.

Moses forsto at et løfte uten Gud ikke er en velsignelse; det er en risiko. 

Han hadde levd lenge nok til å vite at fremgang uten Gud fører til ødeleggelse. Han hadde sett hva som skjer når Gud ikke er med et folk. Han husket Egypt; hvor det var bevegelse, men ingen frihet, struktur, men ingen ære, overlevelse, men ikke noe liv. 

Så Moses forhandlet ikke om beskyttelse, forsyning eller seier. Han gikk rett mot den ene tingen som gjør alt annet trygt.

Han sa: «Hvis ditt nærvær ikke går med oss, send oss ​​ikke herfra.»

I det øyeblikket valgte Moses nærvær fremfor fremgang!

Han avslo en fremtid som ikke inkluderte Gud. Han avviste suksess som ville være blottet for intimitet.  Han forsto at villmarken med Gud er tryggere enn det lovede landet uten Ham. 

Dette er bønnen til en mann som har smakt Gud og vet at det ikke finnes noen erstatning.

Og dette er bønnen vi må vende tilbake til i vår tid: Gud, hvis Du ikke går med oss, så rør oss ikke.

• Ja, Du har talt storhet over oss: men hvis den storheten vil koste oss Ditt nærvær, la den aldri manifestere seg.

• Ja, Du har til hensikt å velsigne oss: men hvis velsignelsen sakte vil trekke våre hjerter bort fra Deg, hold den heller tilbake i nåde.

• Vi vil heller bli der Du er, enn å komme dit Du er fraværende.

Guds nærvær er ikke et tillegg til den troendes liv, det er selve atmosfæren vi ble skapt til å leve i. Ta oksygen fra kroppen, og uansett hvor sunne organene er, er døden uunngåelig! På samme måte, fjern Guds nærvær fra en troende, og alt annet blir en langsom kvelning!

David forsto denne sannheten.  Etter hans største nederlag var hans dypeste rop ikke for kronen, omdømmet eller styrken. 

«Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!» (Salme 51:12-13) 

Han sa: «Kast meg ikke bort fra ditt nærvær, og ta ikke din Hellige Ånd fra meg.» David visste at det å miste Guds nærvær var farligere enn å miste en trone.

• Arbeid for Hans nærvær. Ikke av og til, men daglig. 
• Be om Hans nærvær. Ikke som en religiøs rutine, men som en desperat jakt. 
• Hold fast ved Hans nærvær, for Hans nærvær er forskjellen.