Det finnes synder Bibelen omtaler med stor tydelighet, men som likevel nesten er fraværende i forkynnelsen. Ikke fordi teksten er uklar, men fordi budskapet treffer oss alle.

Fråtsing er en slik synd.

Ordet føles fremmed i vår tid. Vi snakker heller om livsstil, komfort, belønning, selvomsorg. Men Bibelen er mer direkte – fordi Gud er mer opptatt av hjertets herre enn av våre forklaringsmodeller.

Spørsmålet Bibelen stiller er ikke: Hvor mye spiser du?
Men: Hvem styrer livet ditt?

 

1. Bibelens forståelse av fråtsing

 

Ordspråkene: appetitt og dømmekraft

 

Ordspråkene kobler gjentatte ganger appetitt til tap av visdom:

«Vær ikke blant dem som fråtser i kjøtt og drikker vin i overmål, for drankeren og fråtseren blir fattig.» (Ordspråkene 23:20–21)

Her er ikke poenget økonomi alene. I visdomslitteraturen betyr «fattig» ofte indre forfall – tap av dømmekraft, retning og selvrespekt.

Videre leser vi i samme kapittel:

«Sett kniven for strupen dersom du er glad i mat.» (Ordspråkene 23:2)

Et sterkt bilde. Poenget er ikke selvskading, men radikal selvdisiplin. Bibelen er ikke redd for å bruke sterke bilder når noe truer sjelens helse.

Appetitt som ikke styres, gjør mennesket styrt.

 

2. Esau – når øyeblikket blir viktigere enn arven

 

I 1Mosebok 25 leser vi en tragisk, men interessant historie om to brødre, Esau og Jakob.

«En gang da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde - dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom. Da sa Jakob: Selg meg da i dag førstefødselsretten din. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob. Jakob ga så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten.» (1 Mosebok 25:29-34)

Esau var sulten. Det er menneskelig. Men han var villig til å gi bort førstefødselsretten – Guds løfter, ansvar og arv – for øyeblikkelig tilfredsstillelse.

Hebreerbrevet tolker dette teologisk:

«Pass på at det ikke finnes noen ugudelig som Esau, som for et eneste måltid solgte førstefødselsretten sin.» (Hebreerne 12:16)

Bibelen kaller dette ugudelighet. Ikke fordi han spiste, men fordi han foraktet det hellige når det krevde selvbeherskelse.

Fråtsing handler ofte ikke om sult, men om manglende vilje til å vente på Gud.

 

3. Israel i ørkenen – appetitt sterkere enn frihet

 

I 4 Mosebok 11 klager Israel til Herren.

«Hopen av fremmede blant dem ble grepet av grådig begjær, og Israels barn begynte igjen å jamre seg og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å ete! Vi minnes fisken som vi åt i Egypt, og som vi fikk for ingenting, og gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken!» (4 Mosebok 11:4-5)

De hadde blitt befridd fra slaveri. De var på vei mot løfteslandet. Men de lengtet tilbake – ikke fordi Egypt var godt, men fordi ørkenen krevde disiplin.

«De lot lysten ta overhånd i ørkenen og satte Gud på prøve.» (Salme 106:4)

Lysten blir her et åndelig problem. Appetitten får makt til å overskygge Guds gjerninger.

Et alvorlig spørsmål reiser seg:
Hva lengter vi tilbake til, når etterfølgelse blir krevende?

 

4. «Deres gud er buken...»

 

 

I Filipperbrevet kapittel 3 sier Paulus noe vi bør legge merke til.

«For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.» (Filipperne 3:18-19)

Dette er sterke ord. Paulus beskriver mennesker som kaller seg kristne, men lever styrt av begjær.

I gresk tankegang var «buken» sentrum for drifter og begjær. Å gjøre buken til gud er å la behov og lyst få siste ord.

Legemet er ikke ondt. Men det er ment å være under Herrens ledelse, ikke appetittens tyranni.

 

5. Fråtsing og Åndens frukt

 

 

Galaterne 5:22–23:

«Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke.»

I noen oversettelser brukes ordet selvbeherskelse i stedet for avholdenhet. Dette er ikke loviskhet. Det er Åndens liv i mennesket. Når Ånden får rom, mister appetitten sin absolutte makt.

Paulus snakker om å disiplinere kroppen og tvinge den til å lystre i 1 Korinterbrev 9.

«Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.» (1 Korinter 9:27)

Ikke fordi kroppen er fienden, men fordi den er en tjener – ikke en herre.

 

6. Fråtsingens åndelige konsekvenser

 

 

Fråtsing gjør noe med sjelen:

• Den sløver bønn.

• Den reduserer utholdenhet.

• Den lærer oss å flykte fra ubehag i stedet for å bære det med Gud.

Fasten i Bibelen er derfor ikke primært askese, men trening i tillit:

«Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» (Matteus 4:4)

Jesus sier dette mens Han faster. Han avslører hvor livet egentlig kommer fra.

 

7. Kristus er den som metter

 

 

Dette er ikke en preken om skam. Det er en preken om hva vi søker metthet i.

Jesus sier:

«Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre.» (Johannes 6:35)

Her ligger evangeliets hjerte:
Fråtsing avslører ofte ikke ondskap, men feil kilde.

Vi spiser, konsumerer, fyller – fordi noe i oss er tomt. Men bare Kristus kan fylle den tomheten som ikke handler om magen, men om hjertet.

Disiplin er ikke en motsetning til nåde. Disiplin er nådens form i hverdagen!

En menighet som ikke tør å tale om appetitt, vil få problemer med å tale om etterfølgelse. For etterfølgelse koster alltid noe.

Men belønningen er større:

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.» (Matteus 5:6)

Ikke med mer av det som aldri blir nok –
men med Ham som er nok!