"Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo! "1 Mos 18,15.

Abraham satt en varm solskinnsdag i teltåpningen og da han løftet sine øyne,fikk han se tre menn som sto foran ham. Abraham stelte i stand et måltid for de tre mennene, og han stod og så på dem da de spiste,som var Herren og to engler. Da sa de til Abraham :
"Hvor er Sara, din kone?" Han sa: "Der inne i teltet."
Og han (Herren) sa: "Jeg vil komme tilbake til deg på denne tiden neste år, og se, da skal Sara, din kone, ha en sønn."  Sara hørte dette i teltdøren, som var bak ham. Nå var Abraham og
Sara gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis.
Derfor lo Sara ved seg selv og sa: "Skulle jeg, når jeg er blitt gammel, føle lyst - og herren min er også gammel!"
Da sa Herren til Abraham: "Hvorfor ler Sara og sier: Skal jeg virkelig føde barn når jeg er blitt så gammel? Skulle noen ting være umulig for Herren? På den bestemte tiden vil jeg komme til deg igjen, på denne tiden neste år, og da skal Sara ha en sønn."

Sara nektet og sa: "Jeg lo ikke!" For hun var redd. Da sa han: "Jo, du lo!"

Denne fortellingen gir oss en ettertanke. Er du blant dem som ikke kan innrømme en feil som du har gjort eller ord som du har sagt? Mange ganger kan vi si noe om en tredje person til en annen person, som ikke er oppbyggende, men rett og slett løgn på denne tredje personen. Så kommer
anledningen da den andre personen møter den som sa noe uriktig om den tredje personen, samt at den tredje personen også er tilstede. Da kan ikke den andre personen dy seg, han må konfrontere uttalelsen som ble sagt om den tredje personen med ham som sa det. Den tredje personen hører hva som sies, og nekter for at dette er sant, men ren løgn.

Hva skjer så videre med han som kom med uttalelsene om den tredje personen? Jo, han nekter blankt for at han aldri har sagt dette om personen. Den andre står bare og måper på ham og

utbryter :
"Jo, det var akkurat de ordene som jeg nettopp sa, som du brukte den dagen om X."  Påstand mot påstand ble resultatet, men personen som løy visste i sitt indre at uttalelsen til den andre personen var riktig, men unnlot å bekjenne sin feil. Han bad ikke den tredje personen om tilgivelse for sin løgn, men gjorde den andre personen til løgner overfor den tredje personen, som var "offeret" for løgnen.

Er der noen som kjenner seg igjen? Nødløgner brukes all for ofte blant oss kristne også, vi skulle ha lært oss å innrømme våre feil. For det var jo det som førte oss til Golgata kors, vi bøyde våre kne innfor Sannheten, Jesus Kristus, og bad om nåde, tilgivelse for våre synder. Å, tenk, han tilga oss alt
sammen.
Når han har tilgitt oss våre feil, da skylder vi å tilgi våre skyldnere. Vi må ikke bli redd for å innrømme sannheten av ord som ble sagt, da vil det bare "balle på seg" og det kan til slutt føre til forherdelse, slik at du tror løgnen framfor sannheten.

Ordspråket sier, "at sier du en løgn lenge nok, så vil det bli en sannhet for omverden."

Kan vi lære å si: Tilgi meg, jeg løy om deg!

Sara lærte det ikke da, men trolig etter at Herren sa til henne : "Jo, du lo!"

"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker," Salmene 139,23.