«La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid» Heb 4,16.

Vi lever i en tid hvor en som bekjenner seg som kristen, må være lydhør overfor Den Hellige Ånd i sin vandring. Det er så lett å falle i grøftene på begge sider når du går så selvsikker på veien. Derfor sier også Paulus i 1 Kor 10,12:

«Derfor, den som mener seg å stå, han setilat han ikkefaller!»

Noen ganger kan en kjempe med store vanskeligheter, det være økonomisk, familiært eller menigheten etc, og det hele synes å ta fullstendig knekken på  en. Under krigen i 1940 årene var det noen som likte å synge når de var i kirken, men en måtte jo passe seg å ikke synge «mot» tyskerne. Derfor var det en gang noen stemte i følgende sangstrofe : «Å hadde jeg vinger så ville jeg fly langt herifra, langt herifra.»

En kjent predikant i sin tid sa til denne strofen :

«Dersom Gud ville at jeg skulle bort, stoler jeg på at han også ville sørge for vingene.»

Én annen har sagt at «Gud kjæler ikke med de kristne. Han pakker dem ikke inn i bomull. Han vil ikke gjøre dem til porselensdokker».

Men Gud vil ikke svikte oss i vanskeligheter. Alt som truer med å ta knekken på oss, kan vi kan legge frem for Gud. Korsets nøkkel som Jesus ga til oss har åpnet døren inn til Gud selv.

«Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.»