Utskrift
Kategori: Undervisning
Treff: 3032

Det første menneske, som blir fremstilt for oss i Bibelen, er på mange måter et forbilde på (og en motsetning) til Kristus, og allikavel var det gjennom Adam at synden kom inn i Verden. I den åttende salme tenker David sannsynligvis på Adam når han skriver: "Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerning", men av Heb. 2 vet vi at det også var en profeti om Herrren Jesus Kristus.

Videre var Adam menneskeslektens hode, akkurat somm Kristus er det i en høyere og mer fullkommen mening, og i 1. Kor 15, sammenligner Paulus Adam og Kristus med hverandre, men setter dem også som motsetninger til hverandre.

"For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus." - 1. Kor 15,22

Døden er kommet over alle medlemmer i den første familie, da deres far ved synden henfalt til døden; men de som tilhører den andre familie skal leve, fordi hodet for deres familie har liv i seg selv og kan gi liv til alle de som kommer til ham.

Lengere ute i 1. Kor 15 settes de to igjen i motsetning til hverandre:

"Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv." - 1. Kor. 15,45


Hos den første var det liv, som endte med døden, men i den andre frembragte den rettferdiges død liv for urettferdige, (1. Pet. 3,18).

"Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen." - 1. Kor 15,47

På denne måten sammelignes her karakteren av det liv som den første og den siste Adam hadde, deres begges opprinnelse og deres etterkommeres Skjebne.


I Ef. 5 siterer Paulus 1. Mos. 2 og fremholder at Adam i sitt forhold til Eva er et forbilde på Kristus i hans forhold til menigheten.

Mange andre sammenligningspunkter kunne vi tatt frem, særlig forskjellen og likheten mellom deres fristelser.

I begge tilfeller kommer satan og forsøker å forderve Guds verk, etter at det av Gud er sagt å være fullkomment.

I 1. Mos. hadde Gud etter skapelsen sagt at alt var "såre godt" (1. Mos. 1,31). På samme måte hadde han ved Jesu dåp uttalt: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag." - Matt 3,17


I begge tifeller kommer Djevelen straks på scenen, men resultatene er helt forskjellige! Den første Adam falt, og "ved det ene mennesket er synden kommet inn i verden og ved synden døden"; men det siste Adam beseiret sin fiende. Satan hadde forstått å komme med en grundig tolkning av Salm 91,11-12, men Jesus lot seg ikke forlede, og dermed ble følgende vers oppfylt: "På løve og huggorm skal du trå, du skal trå ned unge løver og slanger". Satan hadde ikke sitert dette vers som profeterer om hans eget nederlag og hvor han fremstilles ved et trefoldig bilde: som løve, huggorm og som drage (svensk oversettelse).

Begge disse fristelser gikk ut på å vekke tvil angående Guds ord og Guds godhet. Til Eva stilte han spørsmålet: "Har Gud virkelig sagt?", og til Herren sa han: "Er du Guds Sønn.." enda det bare for en liten tid siden det var forkynt fra himmen ved Guds røst: "Dette er min Sønn, den elskede!". I første tilfelle ble løgnen trodd, mens i det siste tilfellet ikke ble aktet på i et eneste øyeblikk engang.

"For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet." - Rom 5,19

Slik ser vi i Adam en bibelsk karakter, som på mange måter er et forbilde eller en type på Kristus, mens han i andre ting gir oss viktige lærdommer om hvilken motsetning han står i til Herren.