Utskrift
Kategori: Studier
Treff: 835

 

 

 

Med utgangspunkt i Mat. 24:29-30, ser vi på hva Jesus forteller oss om tiden før og etter sin gjenkomst...

 

«Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.»

 

 

Teologi og hermeneutikk

 

Det er hermeneutikken (prinsipper for tolkning) som legger grunnlaget for hva slags tolkning og teologi man ender opp med. Alle lesere og tolkere av Bibeltekstene starter lesningen med ett sett av forforståelser, og disse vil ha en avgjørende betydning for forståelsen, og derfor også for anvendelsen av og responsen på teksten.

 

Det er ikke mulig å separere hermeneutikken fra den kristne teologien. Bibelen inneholder sin egen hermeneutikk.

 

Det er umulig å forstå Bibel-tekstene, uten å anerkjenne den hermeneutiske prosessen som har foregått ved nedskrivingen av tekstene. Å forstå en bok eller en tekst handler altså ikke kun om hvem som har skrevet den og hvorfor, men også om hvordan budskapet ble lest og forstått i sin samtid.

 

 

Bibelens hermeneutiske prinsipper

 

 

Bibelen er Guds Ord. Hele Bibelen er skrevet ned av mennesker inspirert av Guds Ånd.

 

Bibelen er sin egen fortolker – den har egne prinsipper for hvordan man skal tolke tekstene:

 

1. Summen av Guds Ord er sannhet. Det innebærer at skrift må belyse skrift. Delene må leses i lys av helheten, og helheten består av delene. 

 

2. Bibel-tekstene skal tolkes ut fra forfatterens intensjon og slik hans samtidige tilhørere forstod ham. Det innebærer at leseren kjenner til den konteksten forfatteren befinner seg i og taler inn i – både den historiske og den teologiske konteksten.

 

3. Tekstens opprinnelige mening er alltid gyldig. Teksten kan allikevel også ha en dypere betydning – flere lag. For eksempel omtaler mange av profetiene den faktiske historiske konteksten og peker samtidig frem mot en tid som skal komme – profetiene kan også oppfylles delvis i en tid og få sin fullstendige oppfyllelse i en senere tid.

 

4. Det åpenbare må gi lys over det mindre åpenbare. Det er ikke motsetninger i Guds Ord – når leseren kommer til noe som er utfordrende å forstå, må aldri tolkningen føre til en konklusjon som står i strid med de åpenbare sannheter.

 

Det er også selvfølgelig viktig å tolke tekstene i Bibelen ut fra konteksten de befinner seg. 

 

 

Kontekst I: Jesus er Messias

 

 

Evangelistene proklamerer at Jesus er Messias. Messias betyr «Den Salvede», og var en tittel jødene satt på en eskatologisk (endetids-) figur som profetenes forkynnelse tegnet et sammensatt og stadig tydeligere bilde av. Skal vi forstå hva det innebærer at Jesus er Messias, må vi altså til profetenes forkynnelse. 

 

Israelerne helte olje over personers hode ved innsettelsen av Gudegitte embeter i nasjonen Israel – som profeter og konger. Salvingen innebar troen på at personen var kalt og innsatt av Gud til et embete, og også av Gud gitt en særlig åndelig velsignelse og utrustning til å utføre sin tjeneste. Salven symboliserte slik Guds Ånd.

 

Profetenes Messias-forkynnelse innebærer at Messias vil være en konge av Judas og Davids slekt – i tråd med bl.a. løftene i pakten Gud inngikk med David.

 

Denne kongen skal være en god og rettferdig konge. Og i forbindelse med kongens regjeringstid vil israelere i eksil vende hjem og bygge opp igjen nasjonen Israel – med Jerusalem som hovedstad.

 

Kongen vil ha en tilhørighet til Gud som overgår det alle tidligere konger har hatt. I noen tekster ser det ut til at profetene taler om Gud og Messias som en og samme person!

 

På denne tiden vil motstanden mot det hjemvendte folket og den gjenopprettede nasjonen Israel med Jerusalem som hovedstad, være stor blant folkeslagene. Gud vil gå i rette med Israels fiender og skape fred på jorden. Messias vil tilbes som konge av Israel og alle folkeslag – i Jerusalem.

 

 

Profetenes forkynnelse om Den nye pakt, er uløselig knyttet til Messias og Den messianske tidsalder. Forkynnelsen om Den nye pakt innebærer at Lovpakten inngått ved Moses blir «den gamle pakt» – altså blir ikke andre pakter «gamle», som paktene ved Abraham og David; tvert imot så innebærer opprettelsen av Den nye pakt en oppfyllelse av Lovpakten, som utløser velsignelsene i de evige løftes-paktene med Abraham og David.

 

Ved Den nye pakt vil Gud rense israelerne fra sine synder, tilgi dem og gi dem av sin Ånd i deres hjerter (Jeremia 31; Esekiel 36).

 

Det hersker ingen tvil om at dette er bilde profetene tegner av Messias, Den nye pakt og Den messianske tidsalder. Ingen bestrider hovedlinjene i dette. Det hersker heller ingen tvil om at det var disse profetiene jødene på Jesu tid knyttet sine forventninger, tro og håp til. Når Evangeliene proklamerer Jesus som Messias, så proklameres det at Jesus, som Messias, vil oppfylle disse profetiene.

 

Det skulle derfor heller ikke herske noen tvil om at Jesus, ved sin proklamasjon som Guds og Israels Messias, både dirkete og indirekte kommuniserte at profetiene knyttet til ham ville få sin oppfyllelse ved ham. Dette blir tydelig allerede i begynnelsen av Lukas Evangelium:

 

“Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.

 

Han tok seg av sin tjener Israel så han kom i hu sitt løfte til våre fedre og viste miskunn mot Abraham og hans ætt – til evig tid.

 

Hans far Sakarja [Johannes Døperens far] ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord: “Lovet være Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og forløst det. Han har oppreist et frelsens horn for oss i sin tjener Davids ætt, slik han lovte det for lenge siden, da han talte gjennom sine hellige profeter om å frelse oss fra våre fiender og fra alle dem som hater oss. Han vil vise miskunn mot våre fedre og komme i hu sin hellige pakt og løftet han gav vår far Abraham med ed, så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.

 

Simeon tok barnet [Jesus] i sine armer, priste Gud og sa: “Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse,  som du har beredt i alle folks påsyn,  et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel.”

 

Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme… Nå kom også hun fram og lovpriste Gud; og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem.

 

Messias skulle velsigne Israel, og gjøre Israel til en velsignelse – i tråd med de evige løftene i Abrahams-pakten og Davids-pakten, som igjen og igjen var blitt bekreftet og utdypet ved profetenes forkynnelse om Guds frelsesplan. Gledes-utsagnene i versene ovenfor, fra starten av Lukas Evangelium, tydeliggjør dette. 

 

 

Kontekst II: Jesus om tiden før sin gjenkomst

 

 

Eskatologisk forkynnelse utgjør en betydelig og sentral del av Jesu forkynnelse i Evangeliene. Jesus oppfordrer sine disipler til å være våkne, rede og beredt.

 

I verset vi innledet med er en del av Jesu endetidstale i Matteus 24. Like før denne talen har Jesus fortalt disiplene at tempelet i Jerusalem vil blir ødelagt og jevnet med jorden. 

 

Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, spurte de: “Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende? ” Slik starter teksten som innleder Jesu endetids-tale gjengitt i Matteus 24.

 

På spørsmålet om sitt komme og verdens ende, svarer Jesus at evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, før enden skal komme.

 

[Med evangeliet om riket, henviser Jesus til Guds Rike. Jesu forkynnelse har Guds Rike har fire dimensjoner: (1) Guds Rike i Guds himmel. (2) Guds Rike til stede ved Jesu personlige tilstedeværelse. (3) Guds Rikes åndelige tilstedeværelse ved Den Hellige Ånd i dem som har tatt imot Evangeliet. (4) Guds Rikes opprettelse på jorden ved Jesu gjenkomst.]

 

Forut for «enden» forteller Jesus at tiden vil være preget av (1) forførelse, (2) krig, (3) naturkatastrofer og (4) forfølgelse; men dette vil kun være en begynnelse – fødselsveene – på en trengselstid.

 

Jesus forteller at menneskene vil leve som i Noas dager; de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle.

 

Etter disse fødselsveene – begynnelsen på trengselstiden – vil det bli trengsler så store som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til i dag. Om den tiden ikke blir forkortet, vil ikke noe menneske bli frelst.

 

 

Kontekst III: Jesu bruk av sitater fra og henvisninger til tekster og temaer fra profetenes forkynnelse

 

 

I teksten vi innledet henviser Jesus til profetier som var og er helt sentrale knyttet til Messias og Den messianske tidsalder.

 

Antar man at disiplene ikke kjente til disse profetiene, så er man langt, langt bort fra den historiske og teologiske konteksten Jesus, disiplene og jødene i samtiden befinner seg i. Løsriver man Jesu forkynnelse fra de profetiene han henviser til, er vi langt, langt bort fra Bibelens egen hermeneutikk.

 

De tre tekstene Jesus henviser til er alle sentrale tekster i profetenes forkynnelse om Messias og Den messianske tidsalder – tiden da israelerne skal vende hjem, gjenoppbygge nasjonen Israel med Jerusalem som hovedstad og bli en lovsang på jorden.

 

 

1) Profeten Joels bok

 

Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes.

 

Denne beskrivelsen av «trengselstiden» henviser til Profeten Joels bok (3):

 

En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord; de gamle blant dere skal ha drømmer, og de unge skal se syner. Selv over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd i de dager. Jeg lar jærtegn vise seg på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. Solen forvandles, den formørkes, og månen blir som blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Men hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst. For på Sion-fjellet og i Jerusalem skal det finnes en flokk som har sluppet unna, slik Herren selv har sagt. Blant dem som har berget seg, er de som Herren kaller.

 

For se, i de dager, på den tid da jeg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land …

 

Rop dette ut blant folkene: Rust dere til hellig krig, vekk krigerne! La alle stridsmenn møte fram og dra ut! Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd! Sveklingen skal si: «Jeg er en helt.» Skynd dere og kom! Kom sammen, alle folkeslag rundt omkring! Herre, før dine krigere dit! Folkeslagene skal bryte opp og dra til Josjafats dal. For der vil jeg sitte til doms over folk fra alle kanter. Sving sigden, for høsten er moden! Kom og tråkk, for vinpressen er full, pressekummene flyter over. For folkenes ondskap er stor. Det er et mylder og ståk i avgjørelsens dal! Herrens dag er nær i avgjørelsens dal. Sol og måne svartner, og stjernene mister sin glans.

 

Herren skal tordne fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels sønner. Dere skal få sanne at jeg er Herren deres Gud, som bor på Sion, mitt hellige fjell. Jerusalem skal være et hellig sted, der skal fremmede aldri mer komme inn. Den dagen skal det skje at fjellene drypper av druesaft, og haugene flommer av melk; i alle Judas bekkefar skal det renne vann. En kilde veller fram fra Herrens hus og vanner Akasiedalen. Egypt skal bli til en ødemark og Edom til en øde hei for sitt voldsverk mot judeerne. For det var i deres land de spilte uskyldig blod. Men i Juda skal det alltid bo folk, og i Jerusalem skal slekt følge slekt. Jeg vil hevne dem som er drept, og ikke spare de skyldige. Herren bor på Sion.

 

 

2) Profeten Sakarjas bok

 

…og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen…

 

At man skal “se” Messias og “bryte ut i klagerop”, henviser til Profeten Sakarjas bok (12-14):

 

Dette er Herrens ord om Israel, lyder ordet fra Herren, som utspente himmelen og grunnla jorden, og skapte ånd i menneskets indre: Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring. Også Juda må være med og beleire Jerusalem. Den dagen skal det skje at jeg gjør Jerusalem til en løftestein for alle folkeslag. Hver den som prøver å løfte den, skal bare rive seg opp. Men alle jordens folkeslag skal samle seg mot byen.

 

Men folket i Jerusalem skal fremdeles bo trygt i Jerusalem. Herren vil først redde Judas telt, så ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere får større heder enn Juda. Den dagen skal Herren verne dem som bor i Jerusalem. De iblant dem som snubler, skal den dagen være som David, og Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem.

 

Den dagen skal det skje at jeg prøver å gjøre ende på alle de folk som kommer imot Jerusalem. Men over Davids hus og over innbyggerne i Jerusalem utøser jeg en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder klage over den førstefødte.

 

… Den dagen skal det være en åpen kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere til å rense bort synd og urenhet.

… De skal påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem og si: «De er mitt folk,» og de skal svare: «Herren er vår Gud.»

 

Jeg vil samle alle folkeslag til krig mot Jerusalem. … Herren selv skal dra ut og stride mot disse folkene som på stridens dag, den dagen han gikk til kamp. Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem. Og Oljeberget skal dele seg i to fra øst til vest, så det danner seg en bred dal. Den ene halvparten av fjellet trekker seg mot nord og den andre mot sør. Dalen ved mitt fjell skal fylles, for dalen mellom fjellene skal nå like til Asal. Og dere skal flykte som dere flyktet for jordskjelvet i de dager Ussia var konge i Juda. Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige være med ham.

 

Den dagen skal det skje at lyset forsvinner, og de herlige himmellysene slokner. Så skal det bli en eneste dag – Herren kjenner den – og ikke dag som veksler med natt; ved kveldstid skal det være lyst.  Den dagen skal det skje at det renner levende vann ut fra Jerusalem, den ene halvpart til havet i øst, den andre halvpart til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter.

 

Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn det eneste.

 

… Alle som blir igjen av alle de folkeslag som drar imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å bøye seg og tilbe Kongen, Herren, Allhærs Gud, og for å feire løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, Allhærs Gud, skal det ikke falle regn over dem.

 

 

3) Profeten Daniels bok

 

… og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.

 

At “Menneskesønnen skal komme med himmelens skyer”, henviser til Profeten Daniels bok (7):

 

Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.

 

 

Kontekst IV: Disiplenes tro, forventning og forkynnelse knyttet til Jesu gjenkomst

 

 

Disiplene stiller spørsmål knyttet til tiden for Jesu gjenkomst, på bakgrunn av deres forventning knyttet til at profetens forkynnelse om Messias og Den messianske tidsalder selvfølgelig skal få sin oppfyllelse. De hadde nå vandret med Jesus og hørt hans forkynnelse i tre år. 

 

Denne forventningen ser vi også disiplene har med seg etter Jesu død og oppstandelse. Ved Jesu himmelfart er han igjen samlet med disiplene på Oljeberget. Det siste spørsmålet disiplene får spørre Messias om, er knyttet til disse forventningene. Etter at Jesus har fortalt dem at de skal vente i Jerusalem, på å bli døpt med Den Hellige Ånd, spør disiplene: Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?

 

Ingenting av det Jesus hadde fortalt disiplene over en periode på tre år, hadde altså fått disiplene til å vurdere at Riket for Israel ikke skulle komme. Det var det siste de spurte ham om. Disiplene tilkjennegir ved dette spørsmålet at de knytter mottagelsen av Den Hellig Ånd til gjenopprettelsen av Riket For Israel, slik det tydelig fremkommer i profetenes forkynnelse (Jer. 31; Esek. 36).

 

Disiplene spurte tidligere, i ett og samme spørsmål: Når skal det skje at tempelet blir ødelagt? Når kommer du igjen? Når er verdens ende? Det ser ikke ut til at disiplene har en forståelse av tidsperspektivet knyttet til disse begivenhetene; det de vet er at alt det Gud har forutsagt, vil komme til å hende. Jesus svarer dem: Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.

 

Apostelen Peter har, etter pinsedagen og Åndsdåpen, fremdeles den samme tro og den samme forventning til oppfyllelsen av Guds Ord og løfter, idet han oppfordrer jødene i Jerusalem til å omvende seg og ta imot Jesus som Messias: Gjør derfor bot og vend om, så skal deres synder bli strøket ut. Da skal Herren gi tider med lindring, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han skal være i himmelen inntil den tid kommer da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter. Alt det gjenopprettes, som Gud har talt om ved sine hellige profeter. Alt.

 

Dette samsvarer med apostelen Paulus – «Folkeslagenes apostel» – som omtaler det at folkeslagene skal få del i Evangeliet som «en hemmelighet» som tidligere har vært skjult. Paulus forklarer i Romerbrevet (1) hvordan Gud har forherdet en del av Israel; (2) at Evangeliet forkynnes for folkeslagene; (3) at folkeslagene engang skal komme inn i fullt tall; (4) at forherdelsen da vil tas bort ifra Israel og (5) hele Israel skal bli frelst.

 

 

Konklusjon: Hva forteller Jesus oss om tiden før og etter sin gjenkomst?

 

 

Jeg hopper over en oppsummering – du har lest Ordet selv. 

 

Møter man Jesu endetids-tale med en bibelsk hermeneutisk tilnærming og teologi, vil man helt naturlig lese Jesu forkynnelse inn i det bilde Guds profeter allerede hadde tegnet; og som Jesu disipler og andre jødiske tilhørere i samtiden tolket hans forkynnelse til å være del av, en utfyllelse av og en oppfyllelse av.

 

Jesus argumenterer jo ikke for å tro på Guds Ord; hele hans argumentasjon bygger på antagelsen om at Guds Ord er troverdig og at Gud er trofast mott sitt Ord og sine løfter! Jesus kom jo som en oppfyllese av Guds løfter, ja, mer enn det; ved ham får alle Guds løfter sitt ja – og derfor får de også ved ham sitt amen. Alle Guds løfter.

 

Jesus er en troende jøde av Gudsfolket, og henvender seg til troende jøder av Gudsfolket. Problemstillingen er ikke om man skal tro, men hva man skal kytte troen sin til og hvordan man skal leve ved troen.

 

Vi forstår da at vi er i høy-profetiske tider. Både fordi Evangeliet forkynnes over hele jorden for alle folkeslag, og fordi jødene vender hjem og gjenoppretter nasjonen Israel med Jerusalem som hovedstad – og folkeslagene raser. Vi forstår at tiden for at folkeslagenes fulle tall er kommet inn og Israels frelse er her – vi nærmer oss Jesu gjenkomst.

 

Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell. Derfor står også profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter. Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.

 

For Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene...