«Og se, to av dem var samme dag på vei til en by som heter Emmaus og ligger seksti stadier fra Jerusalem. Og de talte med hverandre om alt dette som var skjedd. Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. Men øynene deres ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De sto da stille og så bedrøvet opp. 

Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene? Han sa da til dem: Hva da? De sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket - og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overga ham til dødsdom og korsfestet ham. Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde. Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, men de fant ikke hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke. 

Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham. Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot han som om han ville gå videre. Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. 

Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, ba velsignelsesbønnen og brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem. Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. Og disse sa: Herren er virkelig blitt reist opp og er blitt sett av Simon! De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.» (Lukas 24:13-35)

Jeg har alltid vært fascinert av Bibelens beretning om de to disiplene, som påskedag var på vei mot landsbyen Emmaus.

De hadde vært midt i begivenhetenes sentrum disse dramatiske påskedagene, men på samme måte som alle andre, så hadde de ikke forstått særlig mye av det som skjedde.

Nå går de triste på hjemveien og samtaler seg imellom. Plutselig kommer en mann opp på siden av dem og tar del i samtalen. De kjenner ham ikke, men mannen spør nysgjerrig hva de snakker om. 

Legg merke til vers 16: «Deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham igjen.»

De går altså sammen med den oppstandne Jesus – uten å forstå det!

Er dette mulig også i dag? - Svaret er: Ja!

Man kan:

• høre om Jesus
• snakke om Jesus
• tro ting om Jesus

…og likevel ikke kjenne Ham.

Så de snakker om alt som har skjedd.

• De er skuffet.
• De er forvirret.
• De er desillusjonert.

Svaret de gir tyder på at påskeukens dramatiske hendelser var på alles lepper i Jerusalem, og de to blir veldig overrasket over mannens uvitenhet. Samtaleemnet er Jesu lidelse og død på korset, samt ryktene om Hans oppstandelse.

De sier: «Vi håpet at det var han som skulle forløse Israel...» (vers 21)

Legg merke til det: «Vi håpet…» Håpet ligger i fortid. Nå var håpet knust....

Mannen lytter til deres åpenhjertige forklaring, og nå er det Hans tur til å si noe. Og Jesus begynner ikke med å si: «Det er meg!» I stedet gjør han noe annet. Han begynner å forklare Skriften.

«...Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham.» (vers 25-27) 

Og da skjer det noe! Senere sier de: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss?» (vers 32)

Legg nøye merke til rekkefølgen:

• Først åpner han Ordet for dem
• Så begynner hjertene å brenne
• Senere åpnes øynene deres, så de kjenner Ham igjen

Dette er et viktig poeng! Vi tenker ofte: «Hvis jeg bare kunne sett Jesus tydelig, da ville jeg tro.»

Men Guds vei går ofte motsatt:

• Han taler gjennom sitt Ord
• Han vekker noe i hjertet
• Og så åpner han øynene

Når de nærmer seg landsbyen vil Han gå videre, men de ber Ham om å bli med inn. Så setter de seg til bords for å spise. Vi leser videre:

«Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, ba velsignelsesbønnen og brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem.» (vers 30-31)

Når ble deres øyne åpnet?

• Ikke mens de gikk.
• Ikke mens de diskuterte.
• Ikke mens de analyserte.

Men i møtet med Ham da Han brøt brødet og gav dem! (vers 35)

Og i det øyeblikket – forsvinner han fra deres øyne.

Men hva skjer etterpå? Hva skjer med disiplene?

De sitter ikke igjen og sier: «Wow! Det var en fin opplevelse!»

Nei. Det står: «Og de stod opp i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem.»

• Det var kveld.
• Det var mørkt.
• Det var farlig.

Men de måtte tilbake! Hvorfor det? Jo – fordi de hadde møtt den oppstandne Jesus!