Utskrift
Kategori: Prekener
Treff: 34

 

«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger. Han leder meg til hvilens vann. Han fornyer min sjel. Han leder meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Ja, selv om jeg vandrer gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For Du er med meg. Din kjepp og Din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Sannelig, bare godhet og miskunnhet skal følge meg alle mitt livs dager. Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid.» (Salme 23)

 

Salme 23 er ikke først og fremst en vakker tekst om stillhet og ro – den er en bekjennelse midt i livets realiteter. David skriver ikke som en turist som bare nyter livets goder, men som en mann som har kjent både kamp og fryktforfølgelse og svik

 

 

Vers 1 – «Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.»

 

 

Når David henvender seg til Gud, bruker han Guds paktsnavn - JHWH. Dette er ikke en ukjent gud – dette er den trofaste Gud som binder seg til sitt folk.

 

Troen starter ikke med hva vi føler, men hvem Gud er. Han er den Gud som har inngått en pakt med sitt folk. Derfor er Han også vår hyrde.

 

Legg merke til at David omtaler Herren som min hyrde. Dette er personlig. Han er ikke bare alle de andres hyrde – Han er min hyrde! En hyrdes oppgaver var å:

David visste dette – han hadde selv vært hyrde på Betlehems marker. Derfor sier han videre at «jeg mangler ingen ting».

 

Dette betyr ikke at livet blir uten problemer, men det betyr at Gud gir oss alt som trengs for å leve med Ham.

 

 

Og når vi kommer til Det nye testamentet, sier Jesus noe som gir Salme 23 et ansikt:

 

«Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for fårene.» (Johannes 10:11)

 

 

 

Vers 2 – «Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.»

 

 

Sauer ligger bare når de er trygge. Men hvile er nødvendig for at sauen skal være frisk og sunn. Derfor har hyrden et ansvar for å lede sauen til trygge steder, hvor den får hvile.

 

Herren er vår trygghet og vår fred. I Hans nærhet får vi hvile. Ofte blir vi stresset og sliten når vi prøver å gjøre vårt beste for å behage Gud. Men Han inviterer oss til sine grønne enger, der vi får hvile og styrke.

 

I høylandet i Judea kunne det være langt mellom grønt og saftig gress. Derfor trengte flokken en hyrde som kjenner veien og kan lede dem dit.

 

Gud skaper trygghet – ikke bare aktivitet.

 

De grønne enger er et bilde på at Gud gir næring – vi får åndelig mat. Hans Ord gir liv, ikke bare informasjon.

 

Legg merke til at David taler om hvilens vann. Ikke strie elver – sauer drikker av stille vann. Gud leder oss til fred, ikke konstant stress. Han er vår hyrde (Yahweh Rohi) og vår fred (Yahweh Shalom).

 

Og Hyrden går foran og leder oss. Han går ikke bak og driver oss fram (som en kurøkter).

 

Da Jesus kom, som Den Gode Hyrde, sa Han noe veldig viktig om hvordan Han leder oss.

 

«Mine får (sauer) hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.» (Johannes 10:27)

 

Hvordan leder Jesus sin flokk? Gjennom sin røst! Sauene kjenner igjen røsten til sin Hyrde.

 

 

Vers 3 – «Han fornyer min sjel. Han leder meg på rettferdige stier for sitt navns skyld.»

 

 

Når en sau velter helt rundt og blir liggende på ryggen, klarer den ikke å snu seg ved egen hjelp. Dersom det ikke er en våken og oppmerksom hyrde (gjeter) i nærheten, vil det ikke ta lang tid før sauen dør!

 

Når David her viser til at Herren fornyer og gjenoppretter sjelen, taler han om den redning (frelse) sauen får når hyrden snur sauen.

 

Og slik er vår Gud. Han er vår hyrde. Han reiser opp den utmattede sauen (vi), helbreder vår sjel og bringer oss tilbake når vi går oss bort.

 

Deretter leder Han oss på «rettferdige stier». Det er ikke nødvendigvis de letteste stiene, men de er rette og gode. Og den største ledelsen han gir – er at han leder oss til korset.

 

 

Og Han gjør det for sitt navns skyld. Han kan nemlig ikke fornekte seg selv. 

 

 

Vers 4 – «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.»

 

 

Her skjer et skifte: Fra «han» til «du». Når mørket kommer, blir Gud personlig. Tro fritar oss ikke fra mørke daler. De kommer, og livet byr på flere av dem:

 

Salme 23 sier: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal…» Men Johannes 10 sier noe enda større: «Den gode hyrde gir sitt liv for fårene.»

 

 

I Salme 23 er Gud med oss i mørket.
I evangeliet går Jesus inn i det dypeste mørket selv.

 

På korset:

 

Han gikk inn i den dalen vi ikke kunne gå gjennom alene!

 

Derfor kan vi si som David: «Jeg frykter ikke for noe ondt.»

 

La oss nå se på siste del av vers 4. En kjepp og en stav var ikke dekorative verktøy. De var redskaper for:

 

Og på en eller annen måte sier David at det er nettopp disse tingene som gir ham trøst.

 

 

Det ene verktøyet tok seg av fienden. Det andre tok seg av sauene. Men begge ble holdt av den samme gjeteren (hyrden). 

 

Og begge brakte trøst), ikke frykt, fordi sauene visste hvem som holdt dem.

 

Det er her evangeliet kommer i fokus. David blir ikke trøstet av fraværet av fare. Han blir trøstet av gjeterens nærvær og det gjeteren bærer

 

 

Se nå på dette gjennom Jesus og korsets linse. Korset blir både kjepp og stav! Ved korset tar Gud hånd om fienden én gang for alle. Synd, død og fordømmelse blir beseiret. Skriften forteller oss at Gud «avvæpnet maktene og myndighetene og gjorde dem åpenlyst til skamme» gjennom Kristus (Kolosserne 2:15). 

 

Kjeppen faller ikke på sauene, men på alt som truer dem!

 

Samtidig fungerer korset som staven. Menneskeheten hadde vandret. Vi hadde falt i en grop vi ikke kunne klatre opp av. Vi ble ikke reddet ved instruksjon eller anstrengelse, men ved å bli trukket opp gjennom nåde. Jesus står ikke over gropen og roper instruksjoner. Han går inn i den. Han løfter oss opp ved å bære vår vekt selv.

 

 

Vers 5 – «Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over.»

 

 

Her skifter bildet fra hyrde til vert. Herren er den gode hyrde, men Han er også vår vert. Og Han dekker bord for oss, like for våre fienders øyne. I Guds forråd mangler ingenting. 

 

Og hva gjør Jesus kvelden før han dør?

 

 

Nattverdsbordet er hyrdens bord. 

 

Han leder oss ikke bare til grønne enger – Han leder oss til sitt eget offer.

 

Og legg merke til at bordet dekkes mens fiender fortsatt finnes.

 

 

«Du salver mitt hode med olje...»

 

Her kommer Den Hellige Ånd inn i bildet. Som Guds barn er vi også salvet av Hyrden, med den beste olje – nemlig Den Hellige Ånd.

 

«Mitt beger renner over....»

 

Men før vårt beger kunne fylles – måtte Jesus tømme sitt. I Getsemane ba han: «La dette beger gå meg forbi.» 

 

Vers 6 – «Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid.»

 

Dette er frukten av den pakt som Gud har inngått med oss som Hans barn. Hans godhet og miskunn skal følge (etterjage står det på grunnteksten) oss og vi skal bo i Hans hus (himmelen) til evig tid.