Utskrift
Kategori: Undervisning
Treff: 3145

"11 Og Herren talte til Moses og sa: 12 Når du holder manntall over Israels barn, da skal alle de som kommer med i manntallet, gi Herren løsepenger for sitt liv når de telles, så det ikke skal komme noen ulykke over dem fordi de telles. 13 Dette skal hver gi som kommer med i manntallet: en halv sekel etter helligdommens vekt - sekelen er tjue gera - denne halve sekel er en gave til Herren. 14 Hver den som kommer med i manntallet fra tjueårsalderen og oppover, skal gi denne gaven til Herren. 15 Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke mindre enn en halv sekel når dere gir gaven til Herren som løsepenger for deres liv. 16 Du skal ta imot løsepengene av Israels barn og bruke dem til arbeidet ved sammenkomstens telt, så det kan være til å minne om Israels barn for Herrens åsyn, til løsepenger for deres liv." - 2. Mosebok 30,11-16

Alle som ble regnet i Israel, som var over tjue år, måtte betale en løsepenge på en halv sekel sølv for sin sjel.

Alle bidrag til tabernaklet var ellers frivillige, men her forelå det tvang. Alle som var innmønstret, enten de var rike eller fattige, frie eller treller, måtte betale denne halve sekel. Her var det ingen forskjell. (Rom 3,21-24).

Tellet man folket, uten at denne løsepenge ble betalt, skulle det komme ulykke over dem. Vi leser også om at pesten bragte fryktelige ødeleggelser blant israelittene på Davids tid. Man har formodet at dette bl.a. kom av, at den i loven bestemte løsepenge ikke var blitt betalt. Og som Joh. de Heer i denne forbindelse fremholder i sin bok "Tabernaklet i Ørkenen", side 59, opphørte hjemsøkelsen da de hadde ofret til Gud på Moria berg (2. Sam. 24). Kanskje nettopp det er den største årsaken til den åndelige svakhet i så mange menigheter, at man alt for meget har lagt an på å oppnå et imponerende nummer ved "mønstringen" og derfor ikke har tenkt på løsepengene. Mange medlemmer, som har sine navn i menighetsprotokollene, har det kanskje ikke klart med hensyn til borgerskapet i himmelen.

Løsepenge var et minne om at Gud Herren hadde løskjøpt Israels barn fra Egypt, og at de var hans eiendom. Når løsepenge var blitt betalt og en mellommann var trådt imellom, "da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger." (Job 33,23-24).

Kristus er denne løsepenge, som Gud har fått, for han er kommet "for selv å tjene og gi sitt liv til løsepenge for mange" (Matt 20,28). Apostelen Peter fremstiller denne herlige sannhet i disse ord: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam." (1. Pet. 1,18.19).

Blodet av okser og bukker kan ikke ta bort synder (Heb 10,4), heller ikke kan en mann tløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid (Salme 49,8-9), men "i begynnelsen av boken" er det skrevet om ham, som skulle tre i vårt sted og ofre sitt legeme en gang for alle for våre synder (Heb 10,5-11). For det er bare én Gud, og bare en er mellommann mellom Gud og mennesker, det er mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid (1. Tim 2,6).

Men løsepenge gir oss ikke bare frelse fra død og fortapelse, men gir oss inngang i lysets rike (Kol 1,12-14). Ja, syndeslavene blir virkelig frie, gjøres til konger og prester og får del i alt i Jesus Kristus (Rom 8,32).

Betydningsfull er også den lærdom vi får av det forhold, at det sølv man fikk ved at alle de mønstrede betalte løsepenger ble brukt til å støpe fotstykker som tabernaklets planker sto på. For under hver planke skulle det være to fotstykker av sølv (2. Mos 26,29), hver enkelt svarende til en talent sølv (2. Mos 38,27), og det var tilsammen 100 slike fotstykker. Les om dette i 2. Mos 38,25-27. På samme måte som disse planker sto på forsoningssølvet, får den gjenfødte sjel stå på Lammets blods faste grunn, en meget dyrebar grunn.

Sølvet representerer i seg selv også nåde. Så det å få komme inn i tabernaklet, inn i Guds nærhet, det var på grunn av nåde. På samme måte er det i dag., så "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid." (Heb. 4,16).

Det kan også bemerkes en annen ting ved de doble fotstykkene, de var doble, de to fotstykkene på en halv sekel var en talent sølv tilsammen. Altså det var én fullkommen nåde tabernaklet sto på. Slik er det også idag. Det er en fullkommen nåde, som Gud er fornøyd med, og da burde også vi å være fornøyde! Der synden ble stor, ble nåden enda større (Rom 5,20).

Derfor skal også denne herlige løsepenge lovprises i himmelen med denne sang: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden." (Åp. 5,9-10)