Utskrift
Kategori: Undervisning
Treff: 71

 

 

 

  1. Familien er Guds ordning, ikke menneskets oppfinnelse

 

 

Familien er ikke først og fremst en sosial konstruksjon, men en guddommelig ordning.

 

«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.»  (1 Mosebok 1:27-28)

 

«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de to skal være ett kjød.» (1 Mosebok 2:24)

 

Her ser vi at ekteskapet kommer før barna. Derfor er ekteskapet også en ordning som er skapt av Gud, for å beskytte familien innenfor trygge og gudgitte rammer.

 

Videre leser vi at Gud skapte ikke mannen og kvinnen like – Han skapte dem forskjellige.

 

Denne forskjelligheten er ikke en følge av syndefallet – den er en del av skaperverket. Derfor er ulikhetene er en styrke, ikke et problem

 

I praksis betyr dette:

 

Problemet oppstår når vi:

 

Bibelen bruker kroppen som bilde:

 

«Øyet kan ikke si til hånden: ‘Jeg trenger deg ikke’.» (1 Korinter 12:21)

 

I familien betyr det:

 

Barna trenger begge deler!

 

Når foreldre respekterer hverandres ulikhet, lærer barna:

 

 

  1. Foreldrenes felles ansvar 

 

 

Familien er bygget på forpliktelse, ikke følelser. Følelser er en gave fra Gud, men de er ikke ment å bære familien alene. Følelser svinger, men forpliktelse står fast.

 

Bibelen beskriver ekteskapet som en pakt, ikke bare en relasjon basert på følelser og stemning.

 

«Jeg var vitne da du inngikk pakt med din hustru.» (Malaki 2:14)

 

At ekteskapet er en pakt betyr:

 

I en familie vil det komme dager med glede og nærhet, men også dager hvor man er sliten, dager med frustrasjon og konflikt. Det som holder familien sammen da, er ikke følelsen av forelskelse, men beslutningen om trofasthet.

 

Dette er særlig viktig for barn. De trenger ikke perfekte foreldre – men forutsigbare og trofaste foreldre!

 

Når barn vokser opp i et hjem der forpliktelse leves ut i praksis, lærer de noe dypt: kjærlighet er ikke bare noe man føler – det er noe man gjør!

 

Bibelen er tydelig på at foreldre har et åndelig ansvar, ikke bare et praktisk.

 

«Disse ord som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal innprente dem for dine barn.» (5 Mosebok 6:6–7)

 

Foreldrenes oppgave er ikke å skjerme barna fra alle problemer eller å gjøre livet enkelt, men å:

 

Barn lærer tro først og fremst ved å se, ikke ved å høre.

 

 

  1. Mannens ansvar 

 

 

Bibelen gir mannen et særskilt ansvar i familien – ikke fordi han er mer verdt, men fordi ansvar alltid plasseres et sted.

 

«For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser.» (Efeserne 5:23)

 

Dette ordet hode handler ikke om herredømme, men om ansvar, retning og beskyttelse. Modellen er ikke makt – modellen er Kristus.

 

I syndefallet er det Adam Gud først kaller til ansvar selv om Eva også var involvert. Dette viser at Gud holder mannen ansvarlig for det som skjer i familien.

 

«Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du?» (1 Mosebok 3:9)

 

Å være mann i bibelsk forstand er derfor ikke å dominere. Men det er heller ikke å trekke seg unna eller være taus når beslutninger tas.

 

Men å være den som sier: «Dette er mitt ansvar. Jeg tar det.»

 

Bibelen er krystallklar på hva slags lederskap mannen er kalt til.

 

«Dere menn: elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.» (Efeserne 5:25)

 

Dette er et radikalt krav:

 

Bibelsk mannlighet handler derfor ikke om å få viljen sin, men om å legge ned sitt eget. Dette handler ikke om makt, men om ansvar, offer og tjenende lederskap. Mannens kall i familien er å:

 

«Dere fedre, vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem i Herrens tukt og formaning.» (Efeserne 6:4)

 

Åndelig ansvar betyr ikke at mannen må ha alle svar eller at han må være perfekt. Det betyr:

 

En far kan ikke gi tro til barna, men han kan peke ut veien!

 

 

  1. Kvinnens ansvar 

 

 

Bibelen løfter kvinnens ansvar først og fremst knyttet til livsformidling og relasjonsbygging.

 

«En vis kvinne bygger sitt hus...» (Ordspråkene 14:1a)

 

Å «bygge huset» handler ikke bare om praktiske gjøremål, men om:

 

Kvinnens ansvar uttrykkes ofte gjennom:

 

I Det nye testamentet ser vi at troen ofte ble formidlet gjennom mødre:

 

«For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.» (2 Timoteus 1:5)

 

Det betyr ikke at alt ansvar ligger på mor. Vi har jo allerede sett på mannens ansvar. Men vi må forstå at kvinnens innflytelse i hjemmet er dypt formende.

 

Å være mor og kvinne i bibelsk forstand handler ikke om å være perfekt, men om å være vendt mot Gud.

 

 

Kvinnens ansvar er ikke mindre enn mannens – men annerledes:

 

Mange barns første bilde av Gud formes gjennom morens kjærlighet og nærvær. 

 

 

  1. Menighetens ansvar 

 

 

Også menigheten har et ansvar. Den er kalt til å:

 

 

Menighetens ansvar er ikke å overta foreldrenes rolle, men å støtte, styrke og bære sammen med dem.

 

For mange barn blir menigheten:

 

«Men synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene deres fedre dyrket på den andre siden av elven, eller de gudene amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i! Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» (Josva 24:15)