Høstregn

  • Åndelig Regn

     

    1. TIDLIGREGN OG SENREGN

     

     

    “Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens dyrebare grøde. Han venter tålmodig på den, til den har fått tidligregn og senregn.” ( Jakob 5:7 )


    Vi venter på at en guddommelig vekkelse skal bryte løs i denne byen, dette distriktet og i hele landet vårt! Dette er hva vi ber om, ønsker og lengter etter. Vi ønsker å se "regnet fra himmelen" falle over vårt land, slik at mange mennesker blir frelst og Guds rike går fram.

    Noen av oss husker vekkelser fra tidligere tider, og vårt høyeste ønske i livet er å se dette skje igjen. Ja, om ikke dette faktisk er vårt høyeste ønske, så burde det i hvert fall være det!
     
    Dette verset fra Bibelen oppfordrer oss til å være tålmodige og utholdende i vårt arbeid som kristne. Guds menighet lever i innhøstingstider, og vi ser folk kommer til Herren og bli frelst. Om ikke det skjer så veldig mye akkurat i vår del av verden, så pågår det mektige vekkelser i Afrika, Asia og Sør Amerika. Også i Øst-Europa er det sterke bevegelser av Guds Ånd og mange blir frelst.

    Likevel vil ikke den store vekkelsen bryte løs i sin fulle kraft uten "senregnet fra himmelen".
     
    Men hva mener Bibelen med begrepene ”tidligregn”, ”senregn”, ”høstregn” og ”vårregn”?

    “Dersom dere nå er lydige mot mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, da vil jeg gi landet regn i rette tid, tidligregn og senregn, så du skal samle i hus ditt korn og din most og din olje. Jeg vil la din buskap få gress på markene, og du skal ete og bli mett.”(5 Mosebok 11:13-15)


    I Israel startet regntiden på høsten, sent i oktober . Regntiden varte helt til begynnelsen av april. Det falt en god del regn i denne perioden. Men i hele sommerhalvåret var det knusktørt mange steder. Det var også flere elver som kun rant i regntiden.

    Likevel var det alltid en periode i desember / januar, da det ikke regnet. Det var altså en pause i regntiden, et intervall som delte regntiden i to perioder. Den første regnperioden, på høsten, ble kalt ”tidligregn”. Og den andre regnperioden, tidlig på våren, ble kalt ”senregn”
     
    Senregnet var nødvendig for at kornet skulle gjennomgå den siste modningen før det ble høstet. Tidligregnet falt om høsten og var det første regnet som gjorde den knusktørre og soltørkede harde jorda bløt og myk, slik at det var mulig å pløye og så.

    Uten tidligregnet ville ikke frøet spire, og uten senregnetville ikke kornet modnes. Derfor var begge typer nedbør like viktig og ingen av dem kunne gjøre sin misjon hvis det andre regnet ikke utførte sin oppgave.

     

     

    2. DEN FØRSTE MENIGHET - TIDLIGREGNET

     


    Som et bibelsk begrep, taler disse ordene også om et ”åndelig regn”. Regnet er et symbol på vekkelse og åndelig innhøsting. Det er et bilde på at Gud griper inn og rører med et folk eller en nasjon.

    Jeg ønsker å vise deg, både fra Bibelen og fra historien, at vi allerede har hatt tidligregnet! Dette var en periode på nesten 200 år, etter at Jesus døde og stod opp igjen, og etter at Den Hellige Ånd ble utgytt på Pinsedag.

    I denne tiden var det en stor regntid fra himmelen! Menigheter ble startet på mange steder og i mange byer. Skarer av mennesker kom for å ta imot Jesus som sin Herre og Frelser.
     
    Gjennom apostlene, menn som Peter, Jakob, Johannes, Andreas, Matteus, Filip, Tomas, Paulus, Barnabas, Timoteus, Titus, Silas, Apollos m.fl. ble evangeliet spredt i hele den daværende sivilisasjon i løpet av bare noen tiår.

    Når vi leser i Apostlenes Gjerninger, ser vi at disse apostlene dro til mange steder og provinser, og de startet menigheter i Guds overnaturlige kraft.


    Vi legger også merke til at menigheten i Jerusalem ble ekstremt sterk, fordi de første apostlene (Jesu disipler) holdt seg der i byen det meste av tiden. La oss se på noen vers som beskriver hvor høy standard det var i denne tidligregnets menighet.

    “Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang. Av de andre våget ingen å holde seg nær til dem, men folket hadde mange lovord å si om dem. Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner. Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. Også fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som førte med seg syke og slike som var plaget av urene ånder. Og alle ble helbredet.” (Ap gjerninger 5:12-16 )
     
    For en standard! For en kraft! Hvilken autoritet disse apostlene beveget seg i! Den åndelige kraft og standard nådde et så høyt nivå at skriftavsnittet konkluderer med at "... de ble alle helbredet ".


    Dette er det åndelige nivå som vi lengter etter! Dette er hva vibør ønske når vi ber om vekkelse!
     
    Menigheten i Jerusalem var en stor gruppe med helt vanlige mennesker! De var like ordinære menn som du og jeg! Selv apostlene var vanlige mennesker, men under en mektig salvelse fra himmelen !


    Jeg ønsker å fortelle deg at den samme salvelsen er tilgjengelig i dag! Den er tilgjengelig for de tjenere som ønsker å gi opp sine egne liv for å følge Jesus og forkynne evangeliet!

    Gud stadfester sitt eget ord på samme måte i dag som Han gjorde for 200 år siden!

    “Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med.” (Markus 16:20 )
     


     
    3. MIDDELALDEREN – DEN TØRRE PERIODEN



    Tidligregnet varte i nesten 200 år etter pinsedagen. I løpet av disse årene hadde evangeliet nådd hele Midtøsten, Syria, Persia, Tyrkia, Hellas, Italia, Frankrike, Spania og helt til det fjerne østen. Alle provinsene i Romerriket opplevde frimodige apostler som sto i mektige vekkelser og startet menigheter under tung forfølgelse.
     
    Men etter denne perioden, kom en mørk sky over hele verden, spesielt over de europeiske nasjonene. I middelalderen ble den overnaturlige Guds menighet forvandlet til politiske og religiøse organisasjoner, uten åndelig liv og kraft!

    I stedet for frimodig tjene Jesus og følge ham, ble folk tvunget til å adlyde mange merkelige doktriner, seremonier og religiøse ritualer. Guds klare evangelium ble byttet ut med en mengde menneskebud.

    I denne tørkeperioden var det også mektige forfølgelser av de sanne troende. Mange som virkelig tok Guds Ord og evangeliet på alvor, ble anklaget for kjetteri og trolldom. Følgene av dette var at de ble forfulgt og henrettet. Mange ble til og med brent på bålet som såkalte kjettere!
     
     


     
    4. REFORMASJONEN – SENREGNET STARTER



    Denne mørke perioden varte i veldig lang tid. I mer enn tusen år lå det et åndelig mørke over hele verden!

    Vi levde i en mørk middelalder, med avlatslære, inkvisisjon, blodige korstog og mye fattigdom, pest og død i Europa. Kirken lærte at den eneste veien til Gud var via kirken. Du hadde ikke mulighet til å lese din egen Bibel - alt var via prestene, og språket var latin!

    Men så kom en periode med oppvåkning og forberedelse til den siste vekkelse! Reformasjonen kom til Europa i første halvdel av det 16. århundre.

    Den store reformatoren Martin Luther kom med budskapet om "Rettferdiggjørelse ved tro". Det var ikke noe nytt som sådan - for hele nytestamentet er jo full av dette budskapet. Men det ble en gjenoppdagelse - og reformasjonen var i gang.

    Andre reformatorer, som Melancton og Calvin, kom senere på 1500-tallet

    Så fikk vi såkalte "døperbevegelser" i Europa - og anabaptistene dukket opp. Dette var forløperne til det vi i dag kjenner som Baptistene. Læren om dåp med full neddykkelse i vann var i ferd med å bli gjenoppdaget.

    Men før baptismen fikk ordentlig vekkelsesluft over seg, kom John Wesley og Metodismen. Man kan si at deler av den lutherske plattform nå hadde "sklidd litt ut" på dette med "nåde alene". I hvert fall kom nå betydningen av å leve et hellig liv. Vi trenger jo BÅDE rettferdiggjørelse OG helliggjørelse.

    Metodismen hadde mye av nestekjærlighetsbudskapet i seg, og det skulle ikke gå så lang tid før vi fikk en ny vekkelse, med William Boot og Frelsesarmeen. Her ble det vektlagt at Guds menighet er en arme, som strider for sjelenes frelse. Slagordene "Blod og ild" ble lansert.

    Blodet går på rettferdiggjørelsen og det verk Jesus har tilveiebrakt for oss. Dette må frambringe en ild og pasjon i oss - til å vinne sjeler for Ham. Nå kom det enda mere fokus på misjon og nødhjelp/nestekjærlighet.

    Alt dette var jo med og banet veien for pinsevekkelsen, som kom i starten på det forrige århundret. Da er det også interessant å se at T.B. Barratt opprinnelig var en metodistprest. Her hadde vi altså å gjøre med en mann som sto på den reformatiske plattform, med rettferdiggjørese OG helliggjørelse. At han kort tid etter sin pinseopplevelse, ble nært knyttet til den svenske baptisten Lewi Pethrus, gjorde at det bibelske dåpssyn også ble naturlig innlemmet i det nye som Gud kom med.

    Pinsevekkelsen kom med forståelsen av dåpen og fylden i Den Hellige Ånd. Dette er en svært viktig opplevelse, da den ikler oss en overnaturlig kraft til tjeneste. I kjølvannet av opplevelsen av åndsdåpen kom gradvis en sterkere forståelse av de ulike Åndens gaver.

    I løpet av forrige århundre hadde pinsevekkelsen en mektig utbredelse over hele verden! Nå ser vi sterke menigheter vokse fram i alle verdens kontinenter.

     
     
    5. SENREGNET ER FOR VÅR TID!
      

     


    “Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” (Matteus 24:14)


    Jesus sa at Evangeliet om Guds rike skal bli forkynt for hver stamme og nasjon før enden kommer. Nå har vi misjonærer i alle deler av verden, og det vil ikke vare lenge før hver stamme, alle språk, og hver nasjon har hørt evangeliet om Jesus Kristus.
     
    Det er et annet skriftavsnitt som er meget interessant i henhold til den siste vekkelse. La oss se på det:

    “Dere skal ete og bli mette og prise Herrens, deres Guds navn, han som har handlet så underfullt med dere. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme. Og dere skal kjenne at jeg bor midt i Israel. Jeg er Herren deres Gud, og ingen annen. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.” (Joel 2:26-27)

    “Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner. Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager.” (Joel 3:1-2)


    Apostelen Peter siterte disse versene i sin tale på pinsedag, og mange kristne tror at pinsedagen var den endelige oppfyllelsen av denne profetien . Men jeg vil vise deg at selv om Den første menighet opplevde dette, og Peter talte om dette nettopp på pinsedag, så hører det til endetidens menighet! Dette tilhører OSS I DAG !
     
    Nå tror jeg du vil spørre: "Hvordan kan du si det?" Vel la meg vise deg noe. Hvis du leser i kapittel 2 i Joels bok, vil du lese om Israels folk få sitt land tilbake . Les vers 25-27 i kapittel to. Gud sier : "Mitt folk skal aldri bli til skamme ". Han sier videre at ”dere skal kjenne at jeg bor midt i Israel.” Dette taler om tiden etter Holocaust. Det taler om tiden etter 14. Mai 1948, da nasjonen Israel ble gjenfødt!
     
    "Deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød..." Etter hva? Jo, etter det som skjedde 14. Mai 1948, da Israel fikk sitt land tilbake !


    Så senregnet (vårregnet) er for VÅR tid!
     


     
     
    6. BETINGELSER FOR Å ERFARE SENREGNET


     

    Gjennom hele Bibelen finner du at tidligregnet og senregnet ikke var naturlige faser av årssyklusen. Når det gjelder alt annet vedrørende naturen og årstidene, kom og gikk alt som det skulle. Naturlovene gjorde sitt, og sol, måne, dag og natt var i rute.

    Men når det kom til det livsviktige tidligregnet og senregnet, da grep Gud inn i naturen på en helt spesiell måte, og han styrte disse prosessene i en direkte respons på menighetens åndelige tilstand! Dette regnet var omtrent som en termostat som skulle vise dem hvordan det sto til i forholdet de hadde med sin Gud og Skaper. 

    Med andre ord, Gud benyttet dette regnet, både tidligregnet og senregnet, som en måte å kommunisere med sitt eget folk på. Hvis nedbøren uteble, slik at det ble uår, med tilbakegang og lite vekst og velsignelse, var det alltid et direkte signal fra Gud om at han var misfornøyd med sitt folks åndelige tilstand, og hvordan de forholdt seg til den kunnskap og det budskapet han hadde gitt dem.

    Hvis regnet kom når det skulle og var forventet, slik at det ble vekst, var dette et signal om at nå kunne Gud velsigne dem, fordi de viste tillit til ham og trodde på hans profeter. Dette beviste de ved:

    (1) å være overgitt til Ham.

    (2) ved ikke å innhente ideologi fra folkeslagene omkring dem.

    (3) ved å være lydige mot Hans Ord.

    Når Gud holdt tidligregn og senregn tilbake, på grunn av at hans folk ikke ville elske ham, ikke ville tro på ham og ikke ville ha en slik tillit til ham, at han kunne forme deres karakter, er dette en observasjon som burde bli en hjørnestein i vår lære. Det er en observasjon vi må forstå! Gud kan ikke velsigne og anerkjenne ulydighet.

    “Men dette folk har et trassig og gjenstridig hjerte. De har veket fra ham og er gått bort. De har ikke sagt i sitt hjerte: La oss frykte Herren vår Gud, som gir regn i rette tid, både tidligregn og senregn.… Deres misgjerninger har gjort at alt dette er kommet i ulage for dere. Deres synder har holdt det gode borte fra dere.”(Jeremia 5:23-26)

     

    A. Innvielse, forberedelse og selvransakelse

     

    På pinsedagen falt Ånden. Hvorfor kunne dette tidligregnet falle på dem? Kan du se at dette blir et viktig spørsmål å få besvart? 


    I Ap gjerninger 1:13 leser vi at etter Jesu himmelfart, samlet disiplene seg på den øvre salen, hvor de også tidligere pleide å komme sammen. Det neste verset rapporterer at de “…holdt sammen, utholdende i bønnen…” Og i Ap gjerninger 2:1, den dagen da tidligregnet falt over dem, står det igjen at alle var samlet på samme sted...”

    Den engelske King James oversettelsen bruker uttrykket; with one accord, i stedet for på samme sted, og det kommer litt nærmere grunntekstens betydning. La oss se på hva grunnteksten sier når det gjelder begrepet  “på samme sted”, eller det engelske “with one accord”.

    Ordet på gresk er hômôthumadôn, og dette ordet er igjen sammensatt av ordene hômôu og thumôs.  Ordet er et fysisk beskrivende ord og vi kan ikke legge noe annet i det enn; tid og sted. Altså, disiplene oppholdt seg i det samme huset, i det samme rommet, på samme tidspunkt.

    Men ord nr 2372, som er en del av dette uttrykket, er igjen avledet fra ord nr 2380 i Strongs, og det har i seg flere spennende nyanser. 

    Dette ordet brukes for å beskrive en voldsom fokusering, eller det å være i sterk affekt. Det bærer i seg ideen om en selvransakelse og et oppgjør.

    Når ordet står alene, kan det bety å være rasende eller vred, men ideen er da at ingenting annet opptar sinnet, det er bare en ting som betyr noe. Masse energi og bevissthet er rettet mot kun en ting. Alt legges til side for dette ene.

    Begynner du å få tak på betydningen? Og dette ordet løfter begrepet “på same sted” vekk fra det fysiske, og formidler et åndelig og indre engasjement. Ordet linker også til en prosess med vektlegging på ekthet, sannhet og det absolutte. 

    Her rører du bunnen i det å være fokusert. Så hva betyr da uttrykket “på samme sted” eller “with one accord?” Det betyr at alle disiplene personlig var med på en dyp, indre og åndelig selvransakelse! De la bort alt som ikke hadde noen betydning, og fokuserte voldsomt og intenst på et indre oppgjør med alt som måtte være i veien for at Gud kunne eie dem helt og fullt!

    De gjennomgikk en selvransakelse og et oppgjør med synd og svakheter som kunne hindre deres brukbarhet for Herren. Og det var på grunn av denne dype innvielsen og forberedelsen, hvor de gjorde opp med Gud, med hverandre og med seg selv og med synd, at Gud kunne fylle dem med sin Ånd. De var beredt for tidligregnet!

     

    B. Bønn


    Vi leser også at disiplene var samlet i bønn. Dette var en vedvarende bønnevake i hele perioden fra Jesu oppstandelse og til Ånden falt på pinsedag. Her ligger den andre hemmeligheten til å oppleve senregnet også i vår menighet, i vår by og i vårt land.

    “Be Herren om regn i senregnets tid! Herren sender lynstråler, og regnskyll skal han gi dem, så hver mann får grøde på sin mark.” (Sakarja 10:1)


    Vi må be Herren om regn i senregnets tid! Denne tiden er ! Det betyr at vi må be om at Gud kan forløse regnet fra himmelen.

    Grunnen til at land i Afrika, Asia og Sør-Amerika har fått oppleve senregn, er at de kristne har bedt tålmodig over lang tid. Vi må også be og søke Gud på vegne avfolket. Da vil senregnet komme over oss, slik at vi kan få bli vitner til den største vekkelsen i historien!

    “Om så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.” (2  Krøniker 7:14 )